www.norskboka.no

Henrik Wergeland

Meg selv

Jeg i slet lune, Morgenblad? Jeg, som kun
behøver et glimt av solen
forat briste i høy latter av en glede jeg
ikke kan forklare meg?
 
Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer
jeg bedøvet
fattigdom, rikdom, fiender og venner.
 
Min katts stryken mot min kinn utglatter
alle hjertesår.
I min hunds øye senker jeg mine sorger
som i en dyp brønn.
 
Min vedbende er vokset. Ditutav mitt vindu
har den båret på sine brede blade
alle de erindringer, jeg ikke bryr meg om
å gjemme.
 
Det første forårsregn vil falle på
bladene og utviske noen troløse navne.
De ville falle ned med dråpene og
forgifte regnormens huler.
 
Jeg, som leser henrykkelser på hvert av
centifoliens, den vårgaves, hundrede blade -
meg skulle en slett avis bringe til å kvele
et sekund med ergrelse?
 
Det ville være som å drepe himmelblå
og rosenrøde sommerfugle.
Den synd gyser mitt hjerte for i sitt innerste.
 
Det ville være som å overøse mitt ennu
ugrånede hode med aske,
og å bortkaste de diamanter av strålende
sekunder, tiden ennu nedsår derover.
 
Nei, frisk I journalister! hvess eders
reveklør kun på klippen.
I river kun blomster løs og litt mos til en
bløt grav.

 
Som insektets stikk i muslingen, avler
fornærmelser kun perler i mitt hjerte.
De skulle engang pryde min ånds diadem.
 
Jeg hate? Når en fugl flyver over mitt hode,
er mitt hat fluks tusen alen borte.
Det flyter hen med sneen, det går med de
første bølger fra land og langt ut i havet.
 
Men hvi skulle ikke mine årer vredes?
Berøv ikke landskapet dets brusende bekk!
Høystærede vidjebusker, tillat bekken å
skumme, når den går imellem stene.
 
Jeg elsker ikke evinnelig blå himmel, som
jeg hater dumme glanende øyne.
Har jeg ikke en himmel fordi den er full
av drivende skyer, solens eventyrslande?
  
Og om jeg ingen hadde, er Guds ikke stor
og herlig nok ?
Klag ikke under stjernene over mangel på
lyse punkter i ditt liv.
Ha, de blinker jo som om de ville tale til
deg!
 
Hvor stråler Venus i aften! Har himlen
også forår?
Nu har stjernene lyst hele vinteren; nu
hviler de og fryder seg. Halelujah!

Hvilken rikdom for en dødelig!
Min sjel fryder seg i himlens forårsglede,
og skal delta i jordens.
Den tindrer sterkere enn vårstjernene, og
den vil snart springe ut med blomstene.
 
Herlige aftenstjerne! Jeg blotter mitt hode.
Som et krystallbad nedfalder din glans
derpå.
 

Der er slektskap mellom sjelen og
stjernene.
Den triner i stjernelyset utenfor ansiktets
forheng, hvis folder er forsvunne.
 
Strålene overgyter min sjel med en rolighet
som av alabaster.
Som en byste står den i mitt indre. Stirr i
dens trekk!
 
Nu er de, som I ville ha dem. De
spotske er stivnet.
Min sjel har kun likets milde smil. Hvi
forferdes I mere ?
 
Den djevel! Bysten har et leende hjerte
under sin rolighet.
Ve eders matte fingre, at I ikke kunne få
fatt på det!

 

(Fra Vinægers Fjeldeventyr, 1841, trykt første gang i Christianiaposten)

 

 

Henrik Wergeland

Til min gyldenlak

Gyldenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja før du mister din krones guld,
da er jeg muld.
 
Idet jeg roper: med vindvet opp!
mitt siste blikk får din gyldentopp.
Min sjel deg kysser, idet forbi
den flyver fri.
 
To gange jeg kysser din søte munn.
Ditt er det første med rettens grunn.
Det annet give du, kjære husk,
min rosenbusk!
 
Utsprungen får jeg den ei å se;
thi bring min hilsen, når det vil skje;
og si, jeg ønsker, at på min grav
den blomstrer av.
 
Ja si, jeg ønsker, at på mitt bryst
den rose lå, du fra meg har kyst;
og, gyldenlak, vær i dødens hus
dens brudebluss!

 

(Fra Morgenbladet, 1845)